Når tålmodighet er en dyd

I år har jeg forsøkt meg på vanskelige frø – og det er ikke første gang.
Men i motsetning til tidligere år så har jeg gjort det litt bedre i år.
Kanskje har jeg hatt litt mer tålmodighet i år og ikke kastet frøene for tidlig.

Blant sortene jeg har sådd i år er Clematis mandshurica,
Primula tommasinii og flere typer Meconopsis.

Clematisen og valmuesøster sådde jeg i fjor uten suksess.
Muligens fordi jeg sådde de for sent og at temperaturen var for høy.

I år har jeg tilstrebet å ha en lav temperatur i planterommet – 10 til 15 grader.
De varmekjære frøene har vært henvist til kjellerstuen.

Alle disse frøene ble plantet rundt 16. februar.

Det øverste bildet viser primulaen når den har spiret – og slik står den uke etter uke.

Etterhvert kommer frøbladene og etter ytterligere

uker kommer de første ekte bladene.

Så stopper det opp igjen, og det er bare å vente.

Denne primulaen sies å være svært tolerant overfor frost,
så jeg satser på å ha den ute til vinteren.

Clematis sies det kan bruke opptil tre år på å spire.
Mine frø har gjort det på betraktelig kortere tid. Men fort går det ikke.

Denne en planten har stått slik i fire-fem uker, kun frøblad.
Men nå ser det ut som de første ekte bladene kommer. Samtidig fortsetter andre frø å spire!

Det sies om Clematis: ”

The first year they sleep,
the second year they creep and the third year they leap”.

Så her gjelder det å være tålmodig.
Tror de må stå inne i kjelleren til vinteren.

 

Meconopsis frøene spirer mer velvillig.
Jeg har sådd flere typer – både M. grandis
og  M. baileyi spirer godt og har fått en viss størrelse.
M. bayleyi Hensol – den violette – har også spiret godt
men har bare halvparten av størrelsen til de blå.
De hvite og de gule har jeg derimot ikke fått til –
noen få frø spiret men de vokste ikke videre.

Alle Meconopsisene skal ut i hagen og overvintre der.