Celosia – en plante med spennende fotosyntese

For et par år siden var vi Cordoba i Spania. Cordoba er en by med lang og spennende historie. Byen ble erobret av muslimer i det åttende århundre, og var i en periode et kalifat. Maurerne satte sitt preg på byen, noe som er godt synlig den dag i dag.
Mens vi gikk langs de gamle mauriske hagene oppdaget vi noen fantastiske røde blomster. Etter litt googling fant vi ut at dette er celosia – en tropisk plante. Ofte kalt Cockscomb eller Hanekam.

Siden jeg er så nysgjerrig tenkte jeg at dette vil jeg jammen prøve hjemme. Det ble en ny runde på Google, før jeg fant frø fra USA. Frøene ble sådd i begynnelsen av mars. De spirte raskt under mye lys. De kom også tidlig i blomst. Men de ble ikke så høye som jeg ønsket. De jeg så i Spania var 80-100cm høye og blomstene var store som brokkoli. Mine ble ikke mer enn 30cm høye med 4-5 cm høye og brede blomster. Men fine var de.

I år forsøkte jeg igjen. Denne gang sådde jeg ikke frøene før i slutten av april. Så fort de hadde blitt 10cm store satte jeg de ut i en kaldbenk. Det hjalp imidlertid ikke så mye, for heller ikke i år er de blitt høyere enn 25-30 cm. I begynnelsen av juli satte jeg plantene ut i et bed og håpet på en solrik og varm sommer. Nå blomstrer de fint, men de er fremdeles ikke blitt så høye som jeg kunne ønske. Norge og Oslo er nok i ytterkant av dyrkingsområdet for celosia, ja.

Men celosia er en spennende plante. Den er en tropisk plante som vokser over store deler av Arika, Sør-Amerika og Asia. Og den er regnet som en næringsrik delikatesse i matlaging, i Nigeria sier de at celosia «makes the husband fat and happy». Frø fra celosia er i samme gruppe som bokhvete og quinoa – kalt pseudokorn. Frøene kan også brukes på samme måte. Planten hører til i amarant-familien, og i denne familien finnes det mange planter som dyrkes for frøenes skyld. Aztekerne i Peru dyrket amarant i store mengder, og det er antatt at amarant utgjorde opptil 80% av deres energiinntak.

Spennende fotosyntese

Det som virkelig er spennende med amaranter og celosia er hvordan de vokser. Disse plantene hører til de såkalte C4-plantene og utgjør 3% av alle plantesorter. En annen gruppe som ligner på C4 er de såkalte CAM plantene som utgjør 2%. De resterende 95% kalles C3-planter. Forskjellen mellom C3 og C4 er hvordan fotosyntesen virker. C3-planter har en lite effektiv fotosyntese og nyttiggjør seg bare ca. 70% av det CO2 som tas opp. Resten av CO2 slippes ut igjen gjennom den såkalte fotorespirasjonen. C4-plantene er spesialisert til å vokse i områder med svært sterk solstråling og lite nedbør. Derfor har de “lært seg” å bruke all CO2 som planten tar opp. C4-planter vokser derfor raskere enn C3-planter fordi den bruker all sin energi på omdanne CO2 til stivelse.

Mais, sukkerrør og hirse er arter som også er C4-planter. Ris, hvete og andre kornsorter er C3-planter. Under den grønne revolusjonen på 70- og 80-tallet økte produksjon av korn i den 3. verden. Men med dagens befolkningsvekst greier ikke produksjonen å holde tritt. Derfor forskes det i dag på å utvikle nye sorter ris med C4 fotosyntese. Målet er å utvikle planter som kan produsere 50% mer korn pr. avling enn det som er tilfellet i dag. Denne forskningen finansieres i dag av Bill and Melinda Gates foundation. Dersom forskerne lykkes i å utvikle slike planter vil det medføre et helt annet produksjonsnivå, noe som kan føre til en stor økning i matproduksjon.