Tromsø er kjent for uteliv og fotball, et moderne universitetet og hyggelige folk, nordlys og midnattssol.
Også tromsøpalme da.
Tromsøpalme
I dag har vi kjørt over Kvaløya til Sommarøy. Og flere steder vokser det store grupper med flotte tromsøpalmer, noen steder i utkanten av dyrka mark. På skrotmark og fyllinger et det store busker, gjerne med fjorårets blomsterstengel som en tørr gran på toppen. Inne i Tromsø by vokser de “overalt”. Langsmed husveggen og inntil gjerder til skoler og barnehager.
Tromsøpalme, Heracleum persicum, kommer opprinnelig fra Kaukasus og det nordlige Irak og Iran. Her regnes den som en kulturplante og brukes både som mat, krydder og medisin. Frøene brukes som allround-krydder til ulike matretter, blant annet kylling. Av stenglene lages det pickles og planten er kjent for å virke mot flatulens, eller på godt norsk : luft i magen.
Planten kom til England på 1800 tallet og ble raskt en populær solitærplante i hager. Den blir opptil 3 meter høy og kan leve i 50 år. Det ser ut som om engelskmennene har greid å begrense spredningen, og at den i England fremdeles holder til i hager.
I 1830 årene ble planten brakt til Kåfjord utenfor Alta, av en engelsk gruveingeniør. Her må den ha trivdes umåtelig bra, og i dag er den spredt over store deler av Nord-Norge. Den har blitt et problem så langt sør som Trondheim og den er observert i Oslo.
Tromsøpalme inneholder en plantesaft, som hvis den kommer nær huden, skaper irritasjon og reduserer hudens evne til å beskytte seg mot skadelig UV-stråling. Resultatet kan bli alvorlige forbrenninger. Planten kan lett forveksles med kjempebjørnekjeks, en annen importert slektning av tromsøpalmen. Denne planten har også de samme farlige egenskapene men den er to-årig. I tillegg har begge plantene store blader og de kveler all undervegetasjon. Begge produserer store mengder frø som spres lett. Derav den invasive evnen. Begge er på alle mulige måter uønskede planter i vår flora og de er på svartelista.
Andre invaderende arter
En annen plante som nå er svartelistet, er syrin. Her i hagen har vi både edelsyrin, nikkesyrin og ungarsk syrin. Diskusjonen går høyt om i hvilken grad syrin er invaderende. Noen mener at syrinfrø ikke modnes i vårt klima. Ved hytta i Grimstad har vi funnet forvillet syrin i utmark, langt fra områder hvor den står plantet. Flere steder rundt Oslofjorden har syrin forvillet seg fra hager og der den vokser fortrenger den lokale arter. I villaområdet hvor vi bor er det utrolig mye syrin, og i lyse junikvelder er det veldig fint med både syrinblomst og fantastisk duft. Det er vanskelig å tro at syrinen vil bli borte her, uansett hvor svartelistet den er.
Hjemme har jeg nå endelig greid å utrydde kanadagullris, mens på noen eiendommer ved hytta holdes den som en kulturplante. Fagerfredløs er også en plante som fantes i vårt staudebed. Og den desimeres kraftig hvert år. Resultatet er at den rømmer over til naboen. Her bør vi nok ta ansvar og fange den igjen. I fjor kuttet vi ned en gigantisk ikke-hjemmehørende edelgran på hytta og bør vel ta en kikk etter nye skudd i nærområdet.
Praktslirekne
For de stakkarene på Rønnes som har praktslirekne inntil husveggen gjenstår det noen år med arbeid. Planten har spredd seg under veien og kommet opp 6-7 meter unna der den opprinnelig står. Her brukes det sterke kjemikalier for å utrydde den. De blå lupinene som svigerfar var så glade i er antakelig på vei ut av sortimentet på hytta, de også. Selv om de holder seg innenfor hagegrensen. Ihvertfall tror vi det…. Men de sprer seg raskt utover, og vi jobber hver sommer med å begrense utfoldelsen. Det er en sterk konkurranse mellom lupinene og naboplantene, og det ser vel ut som om lupinen klarer seg ganske godt i den konkurransen.
Spredning via rotsystem er en måte invaderende arter kan spre seg. Men også frøspredning er mulig, og det kan være årsaken til at uønskede arter sprer seg – frø fra uønskede arter kan spres med vinden eller av fugler som spiser dem, og så ender frøa opp et annet sted.
Løsningen er å kutte av blomsterstengler og kroner før plantene setter frø. Eller aller helst – grave planten opp med roten og sende den til forbrenning som restavfall.
Men – det er også viktig å huske at Direktoratet for Naturforvaltning (DN) ikke har utarbeidet den såkalte svartelisten som en forbudsliste. Den må leses som en veiledning på hvilke arter som kan være farlige og som kan fortrenge lokale planter. I 2012 utgaven av listen er det flere arter som DN ønsker å vurdere nærmere for å se på faren for spredning. Blant disse finner vi hollandsk rips og flere eplesorter. Begge to arter som kan spre seg i naturen og ødelegge for norske arter som villrips og villeple.
Hvis du vi søke på og lese om fremmede arter i Norge kan du kjøre det her : DN Artsdatabanken